Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men for meg virker skapende og kunstneriske aktiviteter som en katalysator for indre følelser som av og til kan oppleves både turbulente og uhåndterlige. Følelser som vokser ut av erfaringer, som det ikke finnes noe språklig presist uttrykk for. Gjennom å gi de indre bildene et ytre uttrykk opplever jeg at sjelen får et sannere uttrykk med større treffsikkerhet og styrke enn noe kraftuttrykk i mitt vokabular. I samtaler kan jeg noen ganger føle at det ligger så mye mellom linjene. Det er så mye i ordene som ikke blir sagt, som lengter etter ett uttrykk.
Kunstneriske uttrykk snakker ofte til meg på en mer umiddelbar og autentisk måte. Når jeg lar kunsten være formidler av et budskap, må jeg ta i bruk flere sanser. Da blir det ikke bare en intellektuell, men en kroppslig og visuell opplevelse. Kunstuttrykkene som skapes i en kunst- og uttrykksterapeutisk prosess, har ikke gått igjennom en destilleringsprosess, hvor fantasi, farger, flertydighet og irrasjonalitet er blitt renset ut. I stedet kan kunsten bidra til en utforsking av nye og ukjente sider i meg selv. Jeg kan gi meg selv muligheten til å forstå mine indre prosesser og reaksjoner på en ny måte, bryte ut av gamle fryktbaserte mønstre og integrere nye måter å være på i verden.
Gjennom en kunstnerisk tilnærming til krevende oppgaver kan jeg oppdage nye perspektiver på problemer som over lang tid har vært urokkelige, stivnet fast i én forståelse og tolkningsramme. Når de indre samtalene eller verbaliserte dialogene har gått i sirkel, har jeg engasjert meg i ulike former for skapende arbeid. Ut av bilder og dikt har det kommet nye sammenstillinger, metaforer, symboler som har kastet meg ut av sirkelen. Kunsten brukt terapeutisk kan også bistå meg i å finne essensen i problemstillinger som fremstår som kaotiske. Det er som om sinnet utvider seg og fokuseres på samme tid, og kunsten gir meg hjelp til å finne løsninger som gjerne er overraskende, personlige og originale. Et slikt kunstuttrykk er skapt som en synliggjøring av indre erfaringer og er ikke et resultat av ferdigheter tilegnet gjennom akademisk skoleringsarbeid. Det tilhører ingen kunsthistorisk epoke eller tradisjon. Det slipper derfor å vurderes ut fra begrensende forståelser av estetikk med vektlegging av teknikk, materialforståelse eller andre tekniske ferdigheter. Disse terapeutiske kunstverkene blir til i øyeblikket for å fortelle meg noe om meg selv. De blir som veiledere som ikke kommer med en strømlinjeformet forståelse av hva et menneske er. De kan bidra til å vise vei mot en psykologisk helingsprosess og lar hvert enkelt skapende vesen finne sin form og sitt uttrykk.
Kunst- og uttrykksterapi kan med denne indre kreative veiviseren bidra til større selvbevissthet og kan anerkjenne mitt iboende behov for å uttrykke meg autentisk, ekte. Jeg kan la bildet, diktet, dansen eller komposisjonen lede meg til stadig nye indre landskap. Et landskap jeg kan puste i, leve og bevege meg fritt i. Mitt landskap.